Te-typer

All te fremstilles utelukkende fra blader og knopper av tebusken Camellia sinensis

 

Tebuskfamilien (Theaceae) omfatter hundrevis av arter fordelt på 9 slekter.

Hovedslekten er Camellia.

Arten er Camellia sinensis.

Underarten er Camellia sinensis sinensis og Camellia sinensis assamica.

Det finnes også en tredje underart, Camellia sinensis cambodiensis, men den brukes sjelden til te-dyrking.

I tillegg er det tusenvis av forskjellige varianter (utviklet naturlig gjennom hundrevis av år ettersom planten har tilpasset seg sitt lokale miljø og vekstforhold) og kultivarer/hybrider (utviklet av mennesker i laboratoriet).

Camellia sinensis, er for eksempel nært beslektet med den velkjente Camellia japonica.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Én plante mange typer te...

All te kommer altså fra én plante alene. 

 

Det som varierer, er prosesseringsmetodene.

Her følger en (veldig) kort oversikt over de ulike te-sortene og de ulike prosesseringsmetodene: 

 *Prosenten indikerer graden av oksidering og/eller fermentering

 

 

                        Grønn Te (Ikke oksidert)


Oksideringen blir stoppet gjennom oppvarming like etter at tebladene har blitt plukket. Japanske grønne teer blir vanligvis dampet, mens kinesiske teer blir ristet i varme panner.

 

                       

                         Hvit Te (10-20% naturlig oksidert)


De nyutsprungne skuddene blir plukket før de åpner seg for så å bli umiddelbart behandlet. Skuddene er utsatt for naturlig oksidering i veldig kort tid før de blir tørket i varm luft. Spesialitet fra Fujian-provinsen i Kina.

 

 

 

                         

                         Gul Te (20-30% oksidert)

Oksideringen blir stoppet gjennom oppvarming som i grønn te, men så blir tebladene klemmet slik at "jusen" kommer ut, og de blir utsatt for en ny oksideringsrunde som gjør at bladene får en fin gul farge. Dette er en ikke-enzymatisk oksidering og kan gjerne beskrives som karamelisering. Det skjer når karbohydratene/sukker i tebladene blir oppvarmet. Metoden kalles Meng Huang.

 

 

 

 

                         Blå Te/Oolong-Te (varierende 10-80% oksidert)


Oolong-teer får en blålig nyanse etter prosesseringen, derfor blir de også kalt blå teer. Denne typen behandling er den mest kompliserte, den som krever mest ekspertise og ferdigheter. Det finnes mørke fullblad-oolong og grønne perle-oloong også kalt Jade-oolong. Kun hele blader er brukt i oolong-teer, aldri knuste gjennom rulling. Spesialitet fra Kina og Taiwan (Formosa). Formosas oolong er utsatt for lengre oksideringstid enn de kinesiske teene, og de får dermed en mørkere farge.

 

 

 

 

                         Rød Te (80-100% oksidert)


Rød-te blir i Vesten kalt svart te pga. den mørke brunsorte fargen tebladene får etter oksideringsprosessen. I den tradisjonelle "ortodokse" metoden blir tebladene tørket, rullet, knust, oksidert og til slutt brent for å stoppe oksideringen. Denne te-typen har vært lenge den mest populære i Europa og britenes favoritt. En mer moderne metode anvendt i produksjonen av svart te, er CTC (cut, tear and curl). Tebladene blir skåret, revet og krøllet i spesielle roteringsmaskiner for så å følge den samme oksideringsprosessen som i den tradisjonelle metoden. CTC-metoden produserer veldig små blad-biter som er brukt i teposer og gir en veldig rask og sterk brygging.

 

                         Sort Te (100% oksidert og fermentert)


Den originale kinesiske sorte teen kalles også Pu-Erh. Den fremstilles som grønn te, men etter prosesseringen blir teen presset og formet i store “kaker” og fermentert i i mange år (tradisjonelt 5-10). Teen blir dermed kraftig, med en “jordpreget” og søtlig ettersmak. Denne te-sorten har lengst fermenteringstid og blir levert i form av komprimerte “kaker” eller små klosser av fullt oksiderte teblader. Teen kan oppbevares i flere år, og smaken blir bare bedre med modning. Spesialitet fra Yunnan-provinsen i syd-vest Kina.

 

Bilde0%.png
BildeGrønnTe.png
BildeHvitTe.png
BildeGulTe.png
BildeSortTe.png
BildeRødTe.png
BildeOOlongTe.png
Bilde100%.png